Sesongen 2011/2012 er offisielt over, og vi endte opp med en tredjeplass med flere innslupne enn Sunderland på 13. plass, vi røk for nettopp Sunderland i FA-cupen, City i ligacupen og AC i Champions League. Sju års trofetørke fortsetter altså.

Det er to høydepunkter som peker seg ut – Robin van Persies scoringer og at vi (og Chelsea) snøt Tottenham for CL-spill kommende sesong.

En halv milliard kroner står på spill når vi reiser til West Bromwich i helga. Så mye kan det koste oss om vi ikke kvalifiserer oss til Champions League.

UEFA har økt prispengene for neste CL, og det er nå rundt 12 milliarder kroner i potten til de 32 lagene som kvalifiserer seg. Chelsea og München har innkassert i overkant av 400 millioner i prispenger, og da er ikke kampdaginntektene medregnet. Vi endte opp med prispenger på drøye 200 millioner for årets innsats i CL.

Storformen vi hadde inne bare for et par uker siden er borte, mens rynkene i panna er tilbake. For nå tetter det seg skikkelig til i kampen om Champions League-plassene.

Men for å sitere Harry Redknapp, manager for Tottenham nede på 5. plass og i skikkelig trøbbel: – Det spiller ingen rolle hva de andre gjør, vi trenger bare å vinne.

Gårsdagen ble en herlig Arsenal-dag. Vi tok en sterk borteseier mot et Everton-lag i vårform, Chelsea tapte som ventet mot City og det er svært stille rundt kyllingfarmen i N17. For Tottene sølte nok en gang vekk poeng.

Det betyr at vi nå innehar den siste direkteplassen til neste sesongs Champions League – ett poeng foran Totts og seks foran Chelsea. De to møtes på Brua til helga, og om vi slår Villa hjemme sikrer vi dermed CL-plassen ytterligere.

Arsène Wenger og hans disipler satte seg som mål å gi alt mot Milan i et forsøk på å hente opp det håpløse utgangspunktet 0-4, og så fikk resultatet bli som det ble.

Og det gikk dessverre ikke veien, men gud hvor nær vi var. En liten fingertupp på chippen fra van Persie var det som skilte oss fra ekstraomganger, og et lag som vinner 4-0 går som regel seirende ut av en straffesparkkonkurranse også.

Drøyt en måned etter at Mission Impossible 4 hadde norske premiere har Arsène Wenger satt seg et “umulig” mål – å slå AC Milan med fire eller flere mål.

Vår største seier i CL er 7-0. Det kom i gruppespillet mot Slavia Praha, og blant spillerne som noterte seg på scoringslisten var Theo Walcott. Den unge talentfulle spilleren noterte seg like godt for to scoringer den festfulle kvelden.

Etter en sesong hvor vi har satt negativ Premier League-rekord når det kommer til plassering på tabellen, har vi nå klatret opp til den viktige 4. plassen. Og det blir hjemmeformen som kommer til å avgjøre kappløpet.

Takket være leiesoldaten Thierry Henry tok vi tre særs viktige poeng mot formsterke Sunderland i går, og når Chelsea smalt mot formsvake Everton spratt vi opp på 4. plass, med samme poeng og samme plussmål som våre blå naboer.

Stadig ny og spennende informasjon om hvordan Arsenal fotballklubb så dagens lys kommer fram på bloggen til AISA Arsenal History Society. I en kommentar i en debattråd forteller Christine Matthews at hennes bestefar Sam Coleman skal ha vært blant dem som startet klubben.

Ifølge historien hun har blitt fortalt av sin far, var bestefaren mest interessert i å starte en fagforening for arbeiderne på våpenfabrikken, men det ble ikke akseptert av ledelsen. Derfor begynte noen menn å samle seg på en gresslette ved et klokketårn, angivelig for å spille fotball. De skal ha kalt seg The Dials. Men egentlig var dette et skalkeskjul for faglig organisering, ifølge historien hun har fått fortalt.

Selv ikke fyllesyken klarer å få overtaket på en søndag som denne. For sju mål mot Blackburn var akkurat det vi og laget behøvde nå.

Til dels utskjelte Mertesacker, Song og Walcott spilte alle glimrende i går, men det vi virkelig husker fra kampen er van Persies hattrick og Alexander Mark David Oxlade-Chamberlain, også kjent som Alex Oxlade-Chamberlain, definitive gjennombrudd. For en spiller vi har i unge Oxen!

Det er mye man kan angre på. Arsène Wenger har sikkert mange tanker rundt hva som kunne ha vært i disse dager om ting hadde gått annerledes. For ett poeng i 2012 vitner om et lag i trøbbel, skikkelig trøbbel.

Det er ikke så lett å peke på hva som egentlig feiler Arsenal, utenom det faktum at vi ikke klarer å vinne fotballkamper. Ingen er skikkelig dårlig (foruten Djourou på back da), og ingen er skikkelig god. Alle ledd fra Sczcesny bakerst til van Persie fremst presterer på det jevne, men ingen står fram som en skikkelig “lirare”.

“I very much support Arsenal – but to be honest Wenger needs to coach another team now and Arsenal needs another coach,” skriver Rwandas president Paul Kagame på Twitter etter sist helgs tap mot Manchester United.

Har han et poeng? Les mer her

En ting er vi alle enige om – noe er galt med dagens Arsenal-lag. Men hva? Er det alle skadene, Wengers taktikk eller er spillere rett og slett for dårlige?

For vi har sett det hele sesongen. Dette Arsenal-laget har ikke dynamitt-potensiale. Men takket være en brennhet Robin van Persie har Arsène Wenger sluppet unna den verste kritikken. Superspissen har puttet jevnt og trutt, og poengene har strømmet ganske greit inn på kontoen. Og da er vi sånn tålelig fornøyd. Eller, vi har vært.

De fleste av oss tar seiersdansen etter at det nå er klart for et comeback i Arsenal-trøya for klubbens aller største spiller gjennom tidende – selveste Thierry Henry. Men er det egentlig så lurt?

TH14 har et snitt over en scoring i annen hver kamp så langt i hele karrieren. Sakte men sikkert har den scoringsraten gått ned, men vår tidligere storscorer vet fortsatt hvor målet står. Men motstanden er nå betraktelig dårligere enn da han puttet når han selv ville.

Ikke siden Jack Wilshere herjet på U18-laget har Arsenal vunnet FA Youth Cup. Onsdag knuste en ukjent nordmann drømmen om at den bragden skal gjentas denne sesongen.

U18-gutta var storfavoritter mot lille Derby på Underhill, og vi stilte med talenter som Kyle Ebecilio, Zak Ansah og Serge Gnabry fra start.

Jeg og Hallgeir var på plass for å markere begivenheten. Vi innledet selvsagt på Gunners Pub tidlig lørdag ettermiddag, hvor vi rakk en par halve før vi trasket til Emirates for å få med oss innledningen til kampen.

For Arsenal hadde børstet støvet av en rekke gamle helter som fikk rungende applaus foran matchen, samt to oldebarn til grunnleggeren David Danskin som bar matchballen ut.

En gang for veldig lenge siden fikk en ung svensk fotballspiller en Arsenal-trøye med navnet sitt på. På ryggen stod det Ibrahimovic, og tanken var at dette skulle få den lange, men svært tekniske svensken til å velge Arsenal som sin neste klubb på karriererestigen etter Malmø FF. Han valgte Ajax, og siden har Zlatan vært en vandrende suksesshistorie, i hvert fall om man teller seriemesterskap.

Nettopp Zlatan kan komme til å stå på motsatt banehalvdel når åttendelsfinalene i Champions League sparkes i gang i februar. AC Milan er nemlig en av sju lag Arsenal kan møte i neste runde. De andre seks er:

I dag er det en parkeringsplass og boligblokker på det området som trolig var arena for den første kampen Arsenal spilte, under navnet Dial Square, 11. desember 1886.

Til helga er det 125 år siden Arsenal spilte sin første kamp. Den foregikk i et ”gjørmehull” på Isle of Dogs på den andre siden av Themsen. Motstander var Eastern Wanderers, og det nystiftede laget vant 6-0.

Skisser og beskrivelse fra 1890-tallet av stedet der Arsenals bane Manor Ground lå, gjort av forskeren og filantropen Charles Booth som lagde dokumentariske skildringer av arbeiderklassens liv og sosiale forhold i London.

Storstua Emirates stadium imponerer de fleste. Arsenals moderne, flotte og veldrevne hjemmebane har satt en ny standard for engelske fotballarenaer. Banen har allerede rukket å bli et begrep for fotballentusiaster.

Klubben flyttet hit for fem år siden, bare et steinkast fra Highbury – banen der klubben vokst seg stor og berømt, og der det i lange perioder var nærmest umulig å komme som bortelag å få med seg annet enn et forsmedelig tap i bagasjen.

Men selv om det snart har gått hundre år siden Arsenal inntok Nord-London og Highbury, var det et helt annet sted i byen det hele startet. I 1886 startet arbeidere, de fleste av dem skotter, ved våpenfabrikken i Woolwich sørøst i London (stedet lå faktisk utenfor bygrensa den gangen, og var en del av Kent) et nytt fotballag. Det var lite entusiasme å møte i lokalmiljøet; det var cricket og rugby som var ”kentish sports”, og ditto mangel på baner som kunne brukes til fotball.

Det er i hvert fall en del spillere som ikke er skadet, som ofte sitter på benken i serien, men som trenger matchtrening.

Sebastien Squillachi, Marouane Chamakh, Ju Sung Park, Alex Oxlade-Chamberlain, Yossi Benayoun, Emmanuel Frimpong og Francis Coquelin blant annet. Selv håper jeg på et gjensyn med Ignasi Miquel og ikke minst Ryo Miyaichi. I tillegg vil kanskje Thomas Vermaelen få prøve seg, og et par unggutter.

Vi blir beskyldgt for å være et enmannslag. Det er ok, så lenge medspillerne er gode. :-)

For sist vi var et “enmannslag” ble det to seriemesterskap, tre FA-cuppokaler og to ligacuptriumfer. Uheldigvis er det to store forskjeller på de to lagene.